Innledning
Vårt emne om kristent lederskap er veldig omfattende. Det har blitt forsket og skrevet så mye om emnet att man kan fortvile ved oppgaven. Men allikevel må vi ta det for oss, spesielt i anledning et pastorseminar. Vi bør gjøre et slikt studie utfra det som er vårt autoritære utgangspunkt, Guds ord. Problemet vi stiller oss er da ikke spørsmålet om lederskapets effektivitet, men om dets bibelske og åndelige innhold. Vi spør oss derfor: "Har vi et kristent syn på lederskapet?" istedenfor "Har vi et funksjonsdyktig lederskap?"
Til toppen

Lederskapets vesen
I Matt. 20:25-28 angir Jesus et hovedsynspunkt på all kristen tjeneste: "den som vil være stor blant dere skal være de andres tjener". En kristen forsamlingsleder er alles tjener. Vi har misforstått hva virkelig storhet er. Gjennom å følge verdens tenkesett har storhet også blant oss fått betydning: den som står over andre og utøver autoritet. Denne oppfatningen forsterkes av mange bibellæreres undervisning, der embetene settes i en hierarkisk ordning. Den som har en overordnet tjeneste i forsamlingen ansees dermed å ha en spesiell maktstilling, riktig nok åndelig - og kan derfor ikke motsies.

Det var ikke slik Jesus lærte. Isteden står en kristens posisjon - og en forsamlingsleders - i total motsetning til den vanlige tenkemåten. En kristen leder skal være som en slave og tjene forsamlingen. Tittelen "stor" er reservert for den som fritt og med glede gir ut av seg selv til andre, som inntar en tjenerstilling under andre. Kongen i vårt rike er nemlig Herrens lidende tjener og i Hans etterfølgelse får man lære seg at storhet står i relasjon til den selvfornektende kjærlighet man viser. (Larry Richards)

Blant mennesker i allminnelighet bedømmes vår status etter det antall mennesker som betjener oss. Tilstrekkelig stor er man først om man blir betjent på hvert punkt i livet, som herskere og fyrster. Selv i dag sies det omkring oss - og imellom oss: "Bruk din makt til å styre. Strev mot toppen." Lederskap brukes for å opphøye seg selv. Maktposisjoner blir en anledning til personlig gevinst. Den egoistiske interessen styrer tjenesten.

Kristent lederskap bygger på å tjene. Dette innholdet fremgår også av ordvalget i NT. Gresk har egentlig mange ord for lederskap og tjeneste. Ordet for øversteprestens tjeneste angir stor verdighet (Hebr. 5:4). Den normale prestetjenesten blant jødene beskrives med et annet begrep (leitourgia), som lett kunne overføres til kristent bruk. Merkelig nok brukes dette ordet bare om Jesu tjeneste. (Hebr.8:2,6) og siden på hele forsamlingen (2 Kor 9:12). Det samme gjelder ordet for prest (hieréus). Prestetjeneste i egentlig mening er det bare Jesus som har, men forsamlingen i sin helhet har del i denne tjenesten. For individets tjeneste i forsamlingen brukes derimot ulike slaveord: tjenere (diakonos, 2 Kor 3;6) slave (doulos,

Rom 1:1), forvalter (oikonomos, Kor 3:5). Det mest brukte ordet, diakonos, brukes hos samtidige forfattere for de som tjener ved bordene. Denne gruppen slaver som skulle reagere på det minste vink, kaltes altså "diakoner". Men å underkaste seg et annet menneskes frie vilje på den måten ble ansett av alle grekere som veldig uverdig for et menneske. Frivillig å gi ut av seg selv i tjeneste for andre var et totalt fremmed ideal for det greske livssynet.

Det greske språket tilbød altså flere ord for tjeneste, som kunne gi status og høyhet. I skarp kontrast til dette har NTs forfattere valgt et ubibelsk ( dvs at det ikke er brukt i GT), ikke-religiøst, helt hverdagslig og glansløst ord, som absolutt ikke assosierer til noen verdighet. Den opprinnelige mening har av noen bibelforskere blitt ansett for å være: diakonslave er den som er forberedt på å gjøre seg besvær. Trykket ligger på ydmykheten, ikke på autoriteten. Vi leder ikke gjennom makt, men gjennom kjærlighet. Jesus snur opp ned på maktpyramiden og viser på et lederskap fra bunnen. Ettersom Jesus selv var Tjeneren, som ga ut av seg selv til andre (Fil 2), må de som får hans oppdrag, se seg selv innenfor rammen for Hans modell: "Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld" (2 Kor 4:5).

Lederskapets grunn
I NT er det ikke bare en spesialtjeneste som betegnes "diakonia", men ordet brukes for alle kristnes tjenester (1 Kor 12:5). Det er også denne alle kristnes gjensidige tjeneste som utgjør grunnen for lederskapets funksjoner. Allerede i handteringen av lederskapsbegrepene viser dette seg i NT. Alle kristne viser seg å ha del i de funksjoner som skulle vært begrenset til noen få ledere. Alle er altså egentlig "diakoner". T.o.m. verbet for forstandertjenesten (episkopeo) brukes i Hebr 12:15 om alle kristne. De kristne skal i fellesskap se til at alle forblir i nåden. Tilsynsgjerningen er hele forsamlingens oppgave og gjelder ikke bare et spesielt lederskap. Et enda tydeligere eksempel er oppfordringen til å undervise og formane hverandre (Rom 15:14). Alle kristne kan undervise, slik som heller ikke sjelesorg skal begrenses til en spesialtjeneste. Vi kan alle være en "små-Kristus" (Luther) for hverandre. Selvfølgelig finnes disse oppgaver som spesialtjenester i en mer kvalifisert mening, men en tjenestebærer har aldri monopol på tjenesten. Målet er isteden at tjenesten skal multipliseres, " for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning," (Ef 4:12) Ledere skal ikke gjøre noe isteden for de øvrige medlemmene, men sette dem i stand til å bli tjenere.

I dag påstås det at en fornyelse av lederskapet er nøkkelen til vekkelse. Det er veldig vanskelig å forene denne strategi med et vekkelseshistorisk studie. Enhver sann vekkelse ble båret av det som skjedde blant vanlige kristne. Utviklingen blant noen få, spesielt de som plasserer seg i toppen, kan ikke hjelpe oss fremover. Alle kristne har fått tjenestens nåde (Ef. 4:7). Ingen er uten en oppgave og alle har også nådens gave til å utføre den. Fortsatt må vi betone at hver enkelt kristen må gi sitt bidrag til fellesskapets beste ( 1 Pet 4:10). Kroppen vokser med hjelp fra hvert lem, ikke gjennom at lederne fyller sine funksjoner. En kropp kan ikke fungere om det bare finnes noen få friske og sterke organ. Hele kroppen må fylle sine funksjoner.

Dessverre overskygges denne ideelle ordningen av den foreningstenkningen, som ofte preger forsamlingen i dag. De oppgaver som er nødvendige i en sammenslutning av foreningskarakter blir dominerende. Riktig nok gis - ihvertfall på årsmøtet - oppmuntrende ord til de øvrige at de også har en oppgave i forsamlingen, men hele året lever vi uten å ta del i denne gjensidige tjenesten. NT taler derimot om alle troendes tjeneste for hverandre. Diakonia er hele Guds folk i funksjon. Da må også vårt liv sammen, få strukturer som muliggjør denne gjensidige tjenesten. Gudstjenestene bør få en åpenhet og enkelhet som tillater en og hver å delta med sin nådegave. Enda større er behovet for en forsamlingsstruktur av husforsamlingens type, som kan fremme tjenestene i det hverdagslige livet. Tjenestene i forsamlingen er nemlig tenkt å fungere i hverdagen. Ingen kan i kirkebenken utøve gaven "å vise barmhjertighet med et glad hjerte" (Rom 12:8 Svensk oversettelse).

Den prekestolskristendom som i dag har blitt idealet for mange er derfor helt fordervelig for et sunt forsamlingsliv. Istedenfor dette pompøse og pretensiøse trosliv behøver vi å gjenvinne den enkle hverdagstjenesten til helbredelse og trøst for mennesker. Det er også fikseringen ved dette idealet som til slutt skaper en engstelig selvplage innenfor de egne begrensningene. Vi behøver isteden se med hvilken generøsitet Kristus tilmåler sin gave ( Ef 4:7) - for et liv i hverdagen.

Den som gir disse gaver er nemlig den opphøyde Kristus (Ef.4:8-10). Kristi gaves mål er det den opphøyde Kristus bruker, når Han oppfyller sitt løfte. Paulus siterer Salme 68:19, som ble lest ved pinsen i synagogen. Moses fikk loven og ga budene til folket. Jesus fikk Ånden og ga gaver til forsamlingen (Apg. 2:23). I salmen kommer Herren tilbake til Herrens berg etter å ha beseiret fienden. Dette tillempes på Jesus. Han kan som seierherre gi gaver til forsamlingen. Autoriteten i tjenestene kommer fra Kristi universelle herrevelde. Tjenestene er Kristi gaver, som kommer til forsamlingen som et resultat av seieren på Golgata.

Paulus sier: Han ga, men i salmen står det egentlig: han fikk. Denne endring av innholdet lå allikevel i selve sammenhengen. En seierherre får av de beseirede, men han gir til sine venner. Paulus vil heller peke på denne utdeling av gaver til Kristi venner. Disse gaver gis for at Kristus nå skal fylle alt. Opp-høynelsen tar altså ikke bort Jesus fra jorden. Nå er han isteden fri til å fylle alt. Han gjennomtrenger hele universet med sitt nærvær. Forsamlingen fyller han bl.a. gjennom disse gaver. Utdeling av tjenester er derfor ikke en erstatning for Jesu nærvær. De er isteden den måten Jesus er nærværende på!

Det underliggende problemet omkring tjenestene utgjøres naturligvis av det skille mellom pastor og s.k. lekmann, som har spredt seg selv til frikirkeforsamlingene. Selv ikke innenfor frikirken har vi kunnet hevde den nytestamentlige tanken om at alle er prester. Bildet av forsamlingen tegnes ofte slik at en "stjerne" fra en opphøyd plass leder forsamlingen.

Isteden burde oppmerksomheten rettes mot hverandre, ikke mot en enkelt. I forsamlingen gir jeg til alle og mottar fra de andre. Et lederskap vokser siden fram fra denne gjensidige tjenesten. Paulus var en åndelig leder, men han var veldig nøye med å være et forbilde for denne gjensidige tjenesten i forsamlingen i Rom (Rom 1:11-12). T.o.m. en apostel kan bare dele med seg av Åndens gaver hvis det får skje i et gjensidig fellesskap. Lederens plass er nemlig ikke over de andre, men iblant dem, eller under alle andre.

Grunnen for lederskapet er altså det alminnelige prestedømmet. Ingen tjenester står over forsamlingen, men de er deler av forsamlingens liv. Ifølge Guds ord er forsamlingen som fellesskap ett hellig og kongelig presteskap (1 Pet 2:5,9). Det behøves ingen prest som formidler mellom Gud og den kristne. Hebréerbrevet er et klart nei til alt hva soningsoffer, tempel og prester heter. Den kristnes egen tro bringer ham fram til Gud. Nå er hver kristen i dåpen innviet til å omgås fritt med Gud. Han får i sin prestetjeneste i hverdagen ofre sin kropp (Rom 12:1) og bære fram sin bønn som takkeoffer (Hebr 13:!5). Men i prestens stilling ligger også retten og plikten til å forkynne. Vår del i denne tjenesten for Ordet får derimot ulik utforming utfra de ulike nådegaver som Gud har gitt til hvert individ. (Hemrin)

Denne tanken på et alminnelig prestedømme finnes allerede i GT. Folket skal være et rike av prester (4 Mos 15:40, 3 Mos 11:44, 2 Mos 19:6). Blant de øvrige folkene er de frelsens bærere. Israel er det utvalgte folket. Levittene var representanter. De fullgjorde sin tjeneste på folkets vegne. Det som kreves for å tjene Gud, ble vist for folket på denne måten. Men prester finnes ikke først som en spesiell klasse. Hver israelitt kunne ofre til Gud (David, Salomo). Men det utviklet seg stadig mer en spesiell stand, som fikk større betydning etter utgangen fra Egypt. Da oppsto også spenninger imot profetene som hevdet folkets prestedømme (Jes 61:6). På Jesu tid hadde prestene blitt undertrykkere. Jesus klargjør da at Guds rike overgår ritualet og offeret.

Ledertjenesten i NT må derfor klart skilles fra presteembete i GT. Det hender dessverre ofte at selv en "pastor" får en klang fra jødenes prestefunksjoner. Spesielt skjer dette i forbindelse med ritualisering av gudstjenestelivet. Lokalet blir et tempel der en liturgi utføres og alteret kan forbindes med der en liturgi utføres og alteret kan med offertanken. I interesse for allmenkirkelig liturgi bør man ta seg i vare for "risikoen" at i praktisk handling fornekte det alminnelige presteskap, selv om det ikke fornektes i teorien. Ordet prest står i NT aldri for en enkelt tjeneste i forsamlingen, naturligvis fordi vi savner offer. Stillingen som prest tilhører egentlig bare Jesus. I denne har siden hele forsamlingen del, men ikke noen spesielle individer som skulle kunne skilles ut fra de øvrige. Vi utgjør en religiøs forsamling uten prest, eller rettere, en forsamling der alle er prester.

Karismatisk lederskap
Et veldig omdiskutert spørsmål er forholdet mellom ledertjenestene og de nådegaver som omtales i 1 Kor 12 og 14. Her skilles oppfatningene sterkt. Noen tar utgangspunkt i forsamlingens karakter av karismatisk fellesskap. Forsamlingen styres, ifølge Sohm, av Ånden og behøver ingen formell organisasjon. Ånden vekker opp mennesker med de rette nådegavene (Apg. 13:1). Profeter og lærere er ikke embetsbærere, men de er åndsutrustede personer som Gud har betrodd ledelsen. Ved siden av disse står ledere som har karakteren av funksjonærer, biskop og diakoner. Disse anses å ha blitt tatt ut gjennom valg. Karismatikerne er en slags "overmennesker" , som har fått spesielle gaver. Biskop og diakoner er alminnelige gode mennesker, som alltid kan finnes. Men med tiden forsvant de karismatiske tjenestene og de ordinære tjenestene tok overhånd.

Sohm mente altså at embetet var fremmed for den første forsamlingen. Det finns et lærerembete, men det er gitt av Gud. Det er Gud som gir apostler og profeter. Forsamlingens valg er bare å erkjenne dette. Utover det har i prinsippet hver kristen rett til å utføre hellige handlinger. Enhver kristen kan tale Guds ord, men også lede nattverden.

I denne gruppen med forskere peker man på det brudd som oppsto mot den følgende utviklingen. Men en annen gruppe forskere peker på kontinuiteten i embetsfunksjonen. Riesenfeld tar som utgangspunkt de bilder som brukes for å beskrive Jesu gjerning. Disse ord brukes siden om apostler og eldste. De blir altså en forlengelse av Jesu egen oppgave. Den oppstandne fortsetter sitt verk gjennom apostlene. Og disse gir videre denne funksjonen til sine etterkommere. Det er den apostoliske suksesjonen (overføringen) som betones.

Det bør da fremholdes at Sohms gruppe skiller for sterkt mellom det karismatiske og det institusjonelle. Alle kristne er egentlig karismatiske. En forskjell mellom karismatiske overmennesker og vanlige kristne finnes ikke i NT. Men man bør også gå imot det høykirkelige synet. Apostlene er ikke delaktige i Jesu frelsesgjerning. De fortsetter den ikke, men forkynner om den (2 Kor 5:20). Og deres disipler fortsetter ikke apostlenes gjerning. Apostolatet er en frelseshistorisk engangshendelse, som er forbundet med overgangen fra Jesus til forsamlingen. Apostolatet er den forsamlingsgrunnleggende tjenesten. Den formidler det normative Kristusbudskapet på grunn av sin stilling som øyevitne. Man utgår ofte fra begrepet shaliach. Men i den tjenesten lå ingen kontinuitet, ettersom en shaliach ikke kunne gi sin oppgave videre til andre.

En karisma betyr en konkret form av Guds nåde. Disse nådegaver er forsamlingstjenester (ifølge 1 Kor 12:4-5).

Denne tjenesten har da sin grunn i en nådesbevisning fra Gud. Den formidles gjennom Ånden og har sitt mål i forsamlingens oppbyggelse. En nådegave kan ikke oppfattes som privat eiendom for å brukes av en fritt svevende person. Den skal

Tjenesten i historien
Forsamlingen har som tjeneste å formidle evangeliet. Denne tjenesten for evangeliet inneholder alle tjenester. Den er en guddommelig ordning (ius divinum) som Herren har gitt forsamlingen. Det er forsamlingen som nå har omsorg for den offentlige tjenesten. Den ytre ordningen er derimot underlagt menneskelig ordning (ius divinum) så lenge den ikke kommer i konflikt med evangeliet. Sånn har den protestantiske teologien villet se på forholdet mellom tjenestene.

Det er allikevel uklart hvilket organisasjonsmønster man har fulgt i den første menighet. Trolig har det skiftet med tanke på de ulike betegninger vi har på den offentlige tjenesten. Den kan ha blitt tatt hånd om av en biskop eller av flere personer (eldste). Biskoptjenesten hadde altså sitt motstykke i eldste på den andre siden. Det kan ha vært to ordninger: en med biskop og diakoner på den ene siden, en med eldste på den andre siden. Ved siden av denne ansvarstjenesten har det vært andre tjenester og frie nådegaver. Det ser ut til å ha vært tjenester for administrative og praktiske oppgaver. Senere ble det allikevel skarpe grenser innenfor en hierarkisk ordning. Biskopen blir forsamlingens øversteprest og nattverden en offerfest.

Den katolske kirken hevder at embetet er bundet til Peters person og siden overføres til paven og biskopene i ubrutt kjede ( successio apostolica). Ord og sakrament bindes derfor til bestemte personer som har denne suksesjonen. De har fått ordinasjonens sakrament og dermed en uutslettelig karakter (character indelebilis). På denne embetets grunnvoll hviler hele kirken. Embete er en garanti for at forsamlingen har tilgang til Guds nåde. Embete er overordnet forsamlingen. Forsamlingen må lyde p.g.a. embete.

Ofte har GT fått gi forbilder til denne relasjonen. Den apostoliske suksesjonen ligner på Levi stamme, innvielsen blir den samme som når Moses salvet Aron og hele offerritualet taes over. Selv i den Svenske kirken finnes rester av dette: Ordet om at Herren er i sitt hellige tempel fører tankene til prestenes liturgi i GT. Et alter hører jo til i offerterminologien. Alterringen gjerder inn det hellige. Presten har spesielle klær som Aron.

I det lutherske synet er utgangspunktet egentlig et annet. Der er det forsamlingen som på grunn av Jesu innstiftelse har fått prestetjenesten. Den skal ha omsorg for at denne tjenesten blir utført og tatt vare på etter Guds ord. Embetet står ikke over forsamlingen, men er en ordnet tjeneste i og av forsamlingen. Grunnvollen er det alminnelige prestedømmet. Dette skrev f.eks. Laurentius Petri: "Skriften kjenner bare to slags presteskap og ikke flere. Det første er ufullkomment, usikkert, midlertidig...nemlig det Levittiske. Det andre er fullkomment, uten synd, frelsende og evig, nemlig Kristi, etter Melikisedeks vis, bekreftet gjennom en guddommelig forsikring, som Kristus selv, den øverste presten, etter sitt for evig gyldige offer på korset gjorde alle troende som Guds sønner til sine brødre, medarvinger, medeiere, medbedere og medprester".

Men Luthers tendens at til sist, særlig ved krisetilfeller, legge hovedvekten ved den spesielle tjenesten i forsamlingen gjør at oppmerksomheten rettes mot en eneste, eller muligens noen få. Følgende ble at de øvrige ble pasifisert. Her behøver Luthers praksis og stilles opp mot NTs ideal av et mangfold av tjenester. Det kan bli en svakhet å altfor ensidig konsentrere seg om forkynnertjenesten i spesiell mening. Alle lemmene har samme rettigheter i en kropp. Det kristne prestedømmet kan ikke stoppe ved frelsesspørsmålet: at man har adgang til Gud, eller ved en allmen plikt til å vitne for andre. Alle kristne har en personlig nådegitt utrustning, som skal være i funksjon i forsamlingen.

Spesielt alvorlig er det om evangeliets tjenester i ord og sakrament bindes til visse legitimerte tjenere. Da er man langt ifra friheten i forsamlingen på NTs tid. En luthersk teolog i Norge, Knut Alfsvåg, skriver: " Hensynet til ordningen i kirken - og den er både riktig og viktig - bør alltid balanseres mot den frihet som setter til side gode regler når de hindrer det som er viktigere. Det kan neppe være noe tvil om at luthersk embetsteologi og praksis, alle gode intensjoner til tross, bare på grunn av ensidighet på dette punkt har tatt livet av reformasjonens fundamentalsats: Alle kristnes like rett innfor Gud."

Lederskapets mening
Av det foregående bør det ha fremgått at lederskapet må styres av Jesu retningslinjer for alt kristent liv. Ledertjenestene skal underordnes Guds mål med det kristne livet i stort. På flere steder fremholdes at forsamlingen ytterst sett eksisterer for stadig å vokse i Kristuslikhet: "For slik som Han er, slik er også vi i denne verden" (1 Joh 4:17). Det vesentlige i forsamlingen i forskjell fra andre institusjoner er at vi er bærere av et guddommelig liv. Målet for dette livet er Kristuslikhet. Vi tenker oss ofte at målet for kristent forsamlingsliv er at vi skal forstå mer og mer. Lederene begrenses da til undervisning, ofte av et intellektuelt slag. Når jødene bruker ord for : "lære, forstå" inneholder disse ord mye mer en bare teoretisk kunnskap. Dette fremgår også av Luk 6:40: "men enhver som er utlært, blir som sin mester". Rabbinernes disipler tok nemlig ikke bare del i den teoretiske fremstillingen, men fulgte også sin mester i hans hverdagsliv, f.eks. slakter eller vedhugger. Målet for deres liv sammen var ikke bare å vite det som rabbineren visste, men å bli lik ham som person.

Overført på forsamlingen viser dette oss at kristne ledere ikke bare skal formidle intellektuell kunnskap. Lederskapets mening er isteden å være en modell for det kristne livet som vokser i Kristuslikhet. Ordet har aldri frelst oss gjennom intellektuell opplysning. Vi behøver alltid å se et inkarnert Ord. Ordet må bli kjøtt, både i Jesu liv, men også blant hans etterfølgere. Livet med Kristus har nemlig en fullhet som ikke kan begrenses til intellektet.

Det bør observeres at lederskapets mening ikke er å dominere beslutningsprosessen. Om man, i Apg., venter å finne en forsamling totalstyrt av apostlene blir man overrasket. Misjonen er ikke styrt av apostlene, men Ånden leder Fillip til Samaria. Det virker ikke som om han har noen apostolisk fullmakt for å døpe. NT gir et klart bilde av at alle kristne er medansvarlige for forsamlingens oppbyggelse. Dette viser seg også i beslutningsprosessen. Ved apostelmøtet kan de eldste og apostlene diskutere saken. Men spørsmålet er ikke avgjort ved at den teologiske ekspertisen er enig. Hele forsamlingen må ta stilling (Apg 15:22).

Lederskapets metode
Tryggheten i ledertjenesten ligger altså ikke i noen maktordning som andre tvinges til å underkaste seg. Autoriteten i vår stilling kan ikke motiveres utfra en eksamen ved et pastorsseminar. Mange fristes i dag til å skape sin identitet i et stort antall evangeliske bøker, i effektive møter eller i en sterk pastoral opptreden ved liturgiske seremonier. Ifølge 1 Kor. 1:6 får vitnesbyrdet fasthet ved at Ånden virker, når Paulus forkynner. Paulus har ikke en gang som apostel noen gitt autoritet utenfor Åndens virke. Sannheten i det vi sier som ledere kan aldri henvises til noen statisk, hierarkisk ordning. Sannheten bekreftes av den oppbyggelse som skjer. Vår tjeneste blir bekreftet , ikke utfra vår vishet eller vår fromhet, men i denne totale avhengighet av Guds Ånd. Det er en stor fristelse å søke sin trygghet i ytre ting. F. eks. å søke sin identitet i andres smiger - og ikke i Guds bekreftelse. Vi kan bli fri fra dette først om vi kan leve i tryggheten det er å være Guds barn. Det er bare om jeg er sikker på min stilling i Gud at jeg kan innta denne rollen som alles tjener.

Når Paulus skal angi lederskapets metode peker han derfor på disse to sakene: en ren samvittighet ved Guds nåde og Åndens bekreftelse av budskapet. Både i Tit. 2:6-8 og i Tim 4:12-16 består metoden som ledere kan bruke ved å være et eksempel og i å gi undervisning. Personens kristne karakter angis i pastoralbrevene som den viktigste kvalifikasjonen for en leder. Det viktigste er ikke aktivitetene, men karakteren. Det er naturligvis derfor alt lederskap prøves i hjemmet , "Han må styre sitt hus godt" (1 Tim 3:4) I hjemmet blir det nemlig synlig hvem vi er, ikke bare hva vi gjør. Bibelforskere har påpekt at disse listene over karakteregenskaper ( f. eks. 1 Tim 3:1-13) har likheter med de krav som stilles til ledere i samfunnet, f.eks. dommere og militære. Man bør allikevel observere at i forskjell fra sånne sammenheng nevnes ikke "intelligens" eller "taleevne" som nødvendige kvalifikasjoner for kristne ledere. Selv mennesker som ikke har utmerket seg når det gjelder den intellektuelle utrustningen kan godt være gode ledere blant kristne. Og vi vil se at "skikket til å undervise", ikke er det samme som å være god til å tale.

Det er modenheten i vår karakter som utgjør basen for våre intellektuelle og åndelige gaver. Ledere behøver naturligvis visse gaver, men betoningen ligger for Paulus på karakteren. Mange kan ha iøynefallende gaver, men ha brister i sin karakter, som umuliggjør en ledertjeneste. Erfaringen sier også at om en person har en sunn karakter - og en åpenhet for å anvendes av Gud - kan Gud legge gaver til hans - og hennes - liv og utføre store ting. Det handler faktisk ikke alltid om sjarmerende personligheter. Evnen til å vinne tillit som leder kommer mindre an på sjarmerende entusiasme enn på tyngde og integritet. Mange kan være populære i selskapslivet, men spørsmålet er hvem vi vender oss til med våre personlige problemer. (Springer)

Om Moses sies det at han skjulte sitt ansikt, når stråleglansen holdt på å forsvinne (2 Kor 3:12-13). Ettersom vi er engstelige for at alle våre feil skal avsløres er vi tvilende til et åpent fellesskap. På den måten mister vi muligheten til å være eksempler! En kristen leder er nemlig ikke et eksempel på fullkommenhet, men på å befinne seg i en prosess av vekst til større Kristuslikhet. En er fullkommen. For oss andre gjelder det å gjenspeile evangeliet gjennom å tydelig vise vårt behov for Guds nåde. "Sterke" ledere gir helt enkelt ikke rett bilde av evangeliet. Evangeliets budskap er nemlig ikke: Jeg er sterk, men: Uten Jesus kan jeg ingenting gjøre (Joh 15:5). Det finnes en slags styrke som forvrenger evangeliet. Den personen som viser kriser eller syndefall åpent, viser sitt behov for nåde til hjelp og tilgivelse, er fortsatt et eksempel! Vi trenger modeller for hvordan man lever av Guds nåde.

Lederskapets modell
I den innledende teksten fra Matt. 20 gir Jesus en sterk understrekning til sin undervisning ved å henvise til sitt eget eksempel (v. 28): "likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted". Jesu eget verk i verden utmerket seg gjennom tjeneste. Verdien av hans liv ble ikke bestemt av om han virkeliggjorde seg selv, men hva livet betydde for andre. I den anledning dør Jesus ikke for at han egentlig behøvde å være svak, men for at han ville tjene.

Vår egen ledertjeneste sammenlignes med Jesu død ("likesom Menneskesønnen tjener",)men har også sin grunn i det som skjedde på Golgata. "Likesom" er både likestilte og begrunnende. Stilt overfor all herlighetsteologi om embete og tjenester behøver vi i dag en korsteologi når det gjelder lederskapet. Jesu egen autoritet ligger i korset. All makt er Ham gitt, ettersom Han har dødd. Hvert et kne skal bøyes, fordi Han var lydig. Det er en korsfestet som regjerer, det er et lam som nå er hyrde. Hvis lydighet til Gud og kjærlighet til mennesker ga Jesus autoritet, gjelder det samme for oss. Der dette ikke finnes, eksisterer det heller ikke noen s.k. autoritet, i hvert fall ikke noen åndelig autoritet med grunn i Jesus selv. Vi finner autoritet bare på den plass der vi lyder Gud mest og der vi elsker andre mennesker mest - d.v.s. på korset. Det er bare den som har lagt ned sitt liv for andre, som kan lede. Kristent lederskap finnes på andre siden av et kors. Korset er en død for meg selv som gir liv til andre (2 Kor 4:12). Det kommer liv fra denne død. Vi blir til en "forløsning" for andre.

Egentlig er det en blindgate å søke lederskapets innhold utfra autoritetsbegrepet. I den egentlige meningen er det bare Jesus som har denne autoritet.Til en viss grad delegerer Han denne makt, men da til disipler, d.v.s. de som lever i lydighet og etterfølgelse (Luk 10:17-19). Gjennom bevisst å følge Jesus og være lydig mot Hans Ånd og Ord kan jeg få autoritet. Men da er jeg ikke interessert i denne betegnelse! Det bør også observeres at dette i evangeliene er en autoritet over åndsmakter og ikke over mennesker. Ettersom det er en delegert autoritet beror den hele tiden på hvor sterk Jesus er. Og selv hans styrke lå i å tjene.

Paulus bruker bare to ganger et ord for sin autoritet, men betoner da at den har blitt gitt ham for å bygge opp, ikke for å bryte ned (2 Kor 10:8, 13:10). Målet er altså ikke å høyne hans egen status, men at de kristne skal vokse i modenhet. Her kan det også nevnes den språklige særegenheten at NT viser en tvil i det å bruke embetstitler i forsamlingen. I begynnelsen bruker Paulus isteden verbets form i presens partisipp, som klarere viser til funksjonen, enn substantiv, som peker på en mer gitt posisjon. Ingen har en ubestridt posisjon, ikke en gang apostelen Peter (Gal 2:11-14).Ingen tjeneste er unndratt en vurdering av sin funksjon. Om ikke en apostel bevarer et rett evangelium er han ikke en sann apostel. Om gavene ikke oppbygger kan man ikke henvise til dem som noe man er i besittelse av på en statisk måte. (Tidball) Embetstitlene ble derimot brukt på Jesus (diakon Rom 15:8, apostel Hebr 3:1, lærer Matt 23:8, Joh 13:13, biskop og hyrde 1 Pet 2:15, 5:4, Hebr 13:20). Det finnes altså bare en som har disse tjenestene med full autoritet.

Det er altså Herrens lidende tjener, som er modell for vårt lederskap. Man kan finne flere tekster i NT der Jes 53 er lagt som et mønster over undervisninger om lederskap. Når Timoteus ifølge 1 Tim 2:24-26 befinner seg i en vanskelig krise i forsamlingen, oppmuntres han til å undervise i all mildhet og med tålmodighet. I en strid skal forsamlingslederen opptre som tjener - og gjennom det befri mennesker. Det ligger ikke noe imponerende i denne funksjonen. Det går helt enkelt tjeneren som det gikk hans Herre - man får lett en spytteklyse i ansiktet. Men "i det hyrdehjerte som gråter over det fortapte fåret, gjemmer det seg paradoksalt nok det åndelige lederskapets største kraft" (Kårbrandt).

Utgangspunktet er jo det at Jesus viste seg å verdsette mennesker og fremelske det unike hos dem gjennom å betjene dem. Hvert menneske er unikt. Å manipulere mennesker er å vanære Skaperen. Om mennesket er Guds bilde, må det respekteres og ikke utnyttes. Å skape plass for andre er derfor en viktig oppgave for en leder. Peter fikk prøve å gå på vannet. Barnabas tok med seg Paulus på misjonsreise. Det bør finnes rom rundt lederskapet: rom for å vokse, til å ta sjanser, til å være kreativ - og å lære av feilene. Egentlig burde forholdet være som i en familie. En far gir barna mulighet til å utvikles. Selv utgjør han en trygg bakgrunn, som man kan falle tilbake på. (Ferris) Tillit må altså utgjøre basen. Men hos oss blir fremgangen ofte det mest grunnleggende, Derfor blir relasjonene også spente. Hvis det er tillit kan en leder tilrettevise, men ikke utfra autoritet. Om ikke alt handler om fremgang, trenger ikke en formaning å underminere tilliten.

Avslutning
I vårt lederskap har vi del i Kristi lidelse. Jesus har båret. Vi skal også bære hverandres byrder. Vi kalles til bærertjeneste. Naturligvis kan vi nekte, men i så fall får vi bære på vårt selviske jeg. Det er virkelig tungt! Men hans åk er mildt og hans byrde lett. "Å bære det korset er ingen sorg eller fortvilelse. Det er nytt liv, fred og dyp glede i vårt innerste" (Banhoeffer). Når andre gjør karriere opp stigen, kalles vi som kristne ledere til å gå nedover, under alles bekymringer og nød. Men vi følger Jesus ned i dypet. Han har vist at mennesket blir hjulpet først om det blir betjent nedenfra. Hvor dypt denne tjenesten enn fører oss, kommer vi aldri til noe dyp der Jesus ikke har vært. Han er alltid et godt stykke under oss - og bærer oss.

Jesus sa: "For hvem er størst, han som sitter til bords eller han som varter opp? Er det ikke han som sitter til bords? Men jeg er som en tjener blant dere" (Luk 22:27).