Av Per-Axel Sverker

Hva betyr det å underordne seg?
Et liv i ydmykhet
Underordning i menigheten
I ærefrykt for Kristus
Den frykt som kjærligheten gir
Kristus er vårt forbilde
Alt bygger på kjærlighet
En revolusjonær underordning
Barn og slaver
Underordne dere som mann og kvinne
Underordne dere hverandre
Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn
Dere menn, elsk deres hustruer
Til begge parter

Villighet til å underordne seg blir i Ef. 5 framstilt som en naturlig konsekvens av det å bli fylt av Ånden (v.18-21). Ingen kan leve som underordnet på en rett måte, uten å være fylt av Guds Ånd. Motsetningen til dette blir å være full (v. 18), da man jo nettopp framhever seg selv og på en brautende måte krever plass for sin "utvidete" personlighet.

Hittil har vi ofte stoppet ved andre resultater av Åndsfylden, for eksempel lovsang og takksigelse (v. 19-20). Men denne nye relasjonen til Gud må nødvendigvis også gi seg uttrykk i en ny måte å forholde seg til våre medmennesker på. Dette nye liv karakteriseres av nettopp underordning, noe som vil vise seg å være et annet ord for ydmykhet og selvutslettende kjærlighet.

Hva betyr det å underordne seg?
På norsk har begrepet "å underordne seg" en klar negativ klang. Vi oppfatter det som krenkende for vårt selvbilde å underkaste seg en annens vilje. Dessverre har mange bibellærere forsterket dette negative inntrykket gjennom å knytte begrepet opp til en hierarkisk, patriarkalsk ordning.

Det greske ordet for å underordne seg har imidlertid en klar dynamisk betydning. Verbet står nemlig ikke i passiv (med tolkningen: en påtvunget underkastelse under en annens mer eller mindre tyranniske vilje), men i en spesiell form av verbet, nemlig medium. Mediale former benyttes for å antyde en retning på subjektet, men også et sterkt engasjement. Paulus taler til frie, ansvarlige mennesker som ikke på noen måte forventes å passivt skulle lyde enhver overordnet instans. Tvert imot bygger han på den kristnes evne til selvstendig vurdering i moralske spørsmål. Selve formen på verbet sier altså: Tenk etter, så kommer du som kristen til selv å innse at denne livsstilen er den rette. Hver og en har rett til å erkjenne sin verdi som et skapt og gjenopprettet menneske, men Kristus har lært oss at disse gaver best benyttes når man tjener andre mennesker. Å underordne seg betyr da "å tjene nedenifra", altså en frivillig holdning av samarbeid og ansvar, der man i fellesskap bærer en byrde. Det fremste kjennetegnet på et kristent liv er en slik underordning. Det kristne liv skal ikke gå ut på å framheve seg selv eller utnytte andre. Kristne er kalt til å tjene andre, til å gå den andre milen.

Peter uttrykker denne tanken ved å oppmuntre oss til å ikle oss ydmykhet som en tjenerdrakt (1.Pet. 5,5). Han skriver også: Underordne dere for Herrens skyld hver skapning (ordrett på gresk ifølge 1. Pet. 2,13). Vi skal altså underordne oss hvert menneske. Det er denne underordningen som er skillet i forhold til det "tomme liv" i verden (1.Pet. 1,18). Peter skriver: "Dere er frie; bruk bare ikke friheten som påskudd for å gjøre det onde; bruk den som Guds tjenere!" (1.Pet. 2,16). Dere har en privilegert stilling innfor Gud. Dere er prester, dere er hellige. Men fordi dere har denne stillingen, behøver dere ikke søke noen egen verdighet. Fordi dere er Guds barn kan dere være menneskers tjenere. Fordi dere er frie, kan dere leve i lydighet til Gud. Selviskhet behøver ikke lenger å få binde oss. Vi er nå fri til å elske. Vår frihet er altså tjeneste for Gud. Paulus vil jo gjerne kalle seg "Jesu Kristi slave" (Rom. 1,1 ; Gal. 1,10 ; Fil. 1,1).

Det dreier seg altså ikke om en blind underordning, men om en bevisst og fri tjeneste. Ytre sett kan det ligne andre former for underordning. Men i virkeligheten er dette noe helt annet. Den kristne underordner seg ikke som et uttrykk for tvang eller resignasjon. Det skjer heller ikke på grunn av frykt, men på grunn av evangeliet om Jesus. For Hans skyld inntar vi den holdning at vi aktivt og på fritt grunnlag gir oss selv til andre. Underordning er en åndelig frihet og en villig tjeneste.

Å underordne seg er derfor ikke det samme som at man alltid og som en selvsagt ting adlyder. Dersom en profet underordner seg gjennom å la en annen tale (1.Kor. 14,26-33), så adlyder han ikke. Han anerkjenner den andre som sin like, og gir han anledning til å uttrykke seg til beste for deres felles sak. Den ordningen han da respekterer, gjør ham ikke til et annet menneskes slave. Selv Jesus har underordnet seg (1.Kor. 15,28), og viser ved det at man ikke på noen måte mister sin frihet. Tvert imot, når en person gir sin plass til en annen eller stiller seg til en annens tjeneste, dvs underordner seg, viser han større verdighet og frihet enn den som bare orker å tenke på seg selv. Det kan synes som om vi frasier oss alle rettigheter, men i vrkeligheten utøver vi vår eneste rettighet, - nemlig å være lik Jesus.
Til toppen

Et liv i ydmykhet
Men underordning må kombineres med ydmykhet (1.Pet. 5,5). Ordet ydmykhet er interessant til og med rent språklig. Det greske ordet (som adjektiv) stod for noe som var foraktet, noe lavt, sjuskete og simpelt, ganske enkelt det man forbandt med livet og mentaliteten til en slave. Grekerne hevdet jo at selvrealisering var et prinsipp for det sanne livet. De kunne på ingen måte se ydmykhet som en positiv dyd. For jødene var det annerledes. "Gud ydmyker stolte øyne, men reiser den ringe fra støvet (sal. 113, 7). Jødene så altså på ydmykhet som en rett holdning til livet. Blant de kristne kom ydmykheten til å bli forbundet med Kristus selv. Det er gjennom Jesu liv og lære at ydmykhet har blitt de kristnes fremste dyd. Det er nærmest slik at det først var de kristne som tok i bruk ordet ydmykhet som substantiv!

Ydmykhet betyr ikke at man skal forakte seg selv. I stedet lærer man å kjenne sine muligheter og å akseptere seg selv. Men den ydmyke "setter andre høyere enn seg selv" (Fil. 2,3), eller "tenker ikke bare på sitt eget beste, men også på andres" (v. 4). Vi skal altså ikke fullstendig ignorere det som angår oss selv. Vi skal ikke ha et feil bilde av oss selv. Og om jeg hater meg selv, kan jeg ikke elske andre, for da tror jeg jo at jeg ikke har noe å gi til andre. Men problemet er at vi bare er opptatt av det som angår oss selv. Vi behøver et videre syn på livet, slik at vi også ser andre. Det kristne liv handler om å sette andre først. Aller først Jesus, deretter de andre - og så meg selv. De andre er ikke bare de gode, de fromme, de flinke, de som er enig i vår teologi og vår oppførsel. Vi burde "sette de andre høyere enn dere selv" (Rom. 12,10). Vi skulle være konkurrenter bare på et eneste punkt, nemlig i å vise kjærlighet mot hverandre. På det området burde vi kristne konkurrere mer mot hverandre.

Men en slik ydmykhet får man bare dersom man lever sitt liv innfor Gud, om man har stått som en synder innfor Gud. Man blir ydmyk dersom man har opplevd Guds dom og hans nåde over vårt liv. Sammenligner man seg med andre, må man ikke nødvendigvis bli ydmyk. Men når man står innfor Gud, så må man bli ydmyk. Hedegård definerer ydmykheten slik "…at man blir grepet av Gud på en slik måte at jeget og dets interesser mister sin makt i ens innerste og i relasjonene til andre mennesker". Det er ydmykhet innfor Gud som fører til ydmykhet overfor mennesker. Først må man lære seg at "Gud står de stolte i mot, men de ydmyke gir han nåde" (1.Pet. 5,5). Siden lærer man seg også at man bør ikle seg ydmykhet overfor hverandre (samme vers).

Ydmykhet er den kristnes arbeidsklær. For Peter er denne ydmykhet som en vakker pynt, "…milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud" (1.Pet. 3,4). Jesus beskrives i Mt. 11,29 som en som "…er tålsom og ydmyk av hjertet". Alle kristne burde etterligne han i dette. Den sanne pryd er å ha et hjerte som er preget av Jesu ydmykhet. Den skjønnheten forsvinner ikke. Den er uforgjengelig.

Peter kunne aldri glemme at Jesus hadde vasket hans føtter. På samme måte som Jesus bandt om seg med et håndkle, må vi binde opp om oss med ydmykhet så vi kan tjene hverandre. Vår frihet er lydighet mot Jesus og tjeneste mot andre. Som Guds barn trenger vi ikke verne om våre rettigheter. Vi har retten til å være Guds barn. Vi behøver ikke kjempe for noen privilegier. Vi har det privilegiet å få tjene Jesus.
Til toppen

Underordning i menigheten
I forholdet til menigheten innebærer underordning at man ikke lenger opptrer som et isolert individ, men at man ser seg selv som del av en større enhet. Et fungerende liv i denne større enheten krever at medlemmene er villige til å avstå fra sine egne saker. Her kommer altså underordning inn som motsetning til all egoisme og selvhevdelse.

Paulus underviser i Efeserbrevet om menigheten som Kristi kropp. Som kristen er jeg en del av et hele. Men helheten er det viktigste. Vi må lære oss å først gi akt på Kroppen og hva som gagner den. De fleste problemer i menigheten oppstår ved at vi ser på frelsen som altfor individualistisk. Selvfølgelig er frelsen individuell med en personlig relasjon mellom individene og Gud. Stilt overfor det valget står man alene og ansvaret er bare ens eget. Men den Ånd som gir oss frelse, forener oss også med andre troende i en enhetens Kropp. Vi er altså forbundet med Kristus i en kropp. Vår vekkelsestradisjon har betont den individuelle relasjonen til Gud, og dette har medført at vår felles relasjon til Kristus har blitt forsømt. Som lem må jeg være i harmoni med andre lemmer i Kristus for å være i harmoni med Ham.

Vårt feilaktige tankesett kommer til syne i det vanlige uttrykket: "Jeg føler meg oppbygd!". For det første er oppbyggelse ikke først og fremst en følelse, men noe konkret. Men enda viktigere er det at oppbyggelsen ikke må oppfattes som noe individuelt. I NT er målet for oppbyggelsen alltid menigheten. Vår tids oppbyggelse synes å være å sveve i ensom opphøyelse flere meter over de besværlige kritsne som tilfeldigvis fins i min menighet. Denne salighetsrus i egoistisk selvhevdelse uten kontakt med den Kristi menighet man tilhører, er ikke oppbyggelse i den nytestamentelige betydning av ordet. Du er oppbygd dersom du legges som en stein sammen med de andre steinene (Ef. 2,21-22), båret av de andre, omgitt av de andre.

Eller for å bruke et mer levende bilde om kristen vekst: Vi gjør ikke våre venner oppmerksomme på at en eneste celle har vokst i våre barns kropper. Tvert imot viser vi hvordan hele kroppen har blitt forandret. På samme måte bør vi se på menigheten. Bare når alle vokser kan en vokse. Vekst skjer i menigheten når enkeltstående lemmer mottar Guds nåde fra hverandre og benytter seg av Guds kraft i gjensidig tjeneste.

Vi må lære oss å ikke først og fremst tenke på våre rettigheter, men på utviklingen av helheten. Oppfordringen til alle kristne om å underordne seg hverandre, innebærer at vi skal kunne tjene hvem som helst, lære av hvem som helst og la oss korrigere av hvem som helst. Tenk på dette på neste menighetsmøte!
Til toppen

I ærefrykt for Kristus
Apostelen Paulus nøyer seg ikke med å si: underordne dere hverandre, men legger til: "i ærefrykt for Kristus". De ordene peker på motivet for vår underordning. De er ikke et unødvendig tillegg eller en avsluttende frase. Vi putter gjerne inn visse klichéaktige uttrykk for å vise fram vår åndelighet. Men Paulus skriver ikke i tankeløshet eller overfladisk. Det finnes en bestemt mening i alt det han formidler til oss som åpenbaring fra Gud.

Uttrykket "i ærefrykt for Kristus" er en vesentlig del av Paulus sin undervisning i den såkalte hustavlen her i Ef. 5-6. I hvert konkrete eksempel som følger etter denne prinsipielle regelen i vers 21, gjør Paulus det samme tillegget: som under Herren (v. 22), slik Kristus elsket Kirken (v. 25), lydige (…) for Herrens skyld, den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje (v. 4), Kristi tjenere (v. 6), både de og dere har samme Herre i himmelen (v. 9). Vi må altså først ha klart for oss hva som er det kontrollerende prinsipp, før vi begynner å anvende det i ekteskap, hjem og arbeid.

La oss først se på begrepet "i ærefrykt for Kristus" ut fra hva det ikke kan bety:
Vi kristne underordner oss ikke hverandre for at vi i seg selv synes dette er godt. Ikke-kristne mennesker er nemlig ikke enige i at ydmykhet er den beste måten å leve på. Vi følger altså ikke noe allmennmenneskelig etisk prinsipp. Kjennetegnet for en kristen er at han handler "i Kristus", med Kristus som herre. En kristen tror ikke bare på Jesus som frelser, men hele hans liv blir styrt av Kristus. Underordning mellom kristne skjer fordi Kristus er herren, og han har vist den rette livsstilen for sine etterfølgere.

Underordningen skjer heller ikke på grunn av noen politisk lære, slik at alle klasseskiller skal forsvinne. Et slikt politisk mål kan kanskje bli begrunnet ved hjelp av andre bibelord. Men underordning kan aldri bli del av et politisk partiprogram, ettersom prinsippet krever en personlig endring i samsvar med Kristi sinnelag.

Underordningen motiveres heller ikke ut fra forbedrede sosiale konvensjoner. Paulus oppmuntrer oss ikke først og fremst til å bli høflige. Egentlig behøver ikke høflighet med lua i handa i det hele tatt innebære at denne personen har bøyd sitt hjerte i ydmyk tjeneste. Tvert imot er mange sosiale manérer kun et tegn på overlegenhet og stolthet.

Vi underordner oss heller ikke hverandre fordi dette er Guds lov. Riktignok kan enkelte sider av det å underordne seg stemme overens med loven (Ef. 6,2), men årsaken til vår handling er nå en helt annen. Den kristne anser ikke seg selv som stilt under loven, men han har et personlig forhold til en person, Jesus Kristus. Våre liv blir ikke styrt av bud og regler, men av Jesu personlige formaning i ansvar og frihet. De som underordner seg er Guds frie barn.
Til toppen

Den frykt som kjærligheten gir
Den kristne lever altså i et kjærlighetsforhold til Jesus. Hans frykt er den som kjærligheten kjenner, når den ikke vil såre den som elsker eller skuffe den som stoler på oss. Allerede i GT blir frykt og kjærlighet nærmest betraktet som synonymer. Begge ordene sier nemlig at man trofast holder fast ved Gud, og de må ikke først og fremst tolkes som emosjonelle utrykk.

Kristus har bestemt at han skal herliggjøres gjennom sin menighet. Men om folk i verden ser at de kristne kjemper for sin stilling og hele tiden viser fram seg selv, så får de rett når de sier: Dette er akkurat som hos oss. Den skammen kan vi kanskje bære, men hvordan kan de i så fall tro på Kristus, - som sier at han har gitt nytt liv til menigheten, - eller på Bibelen, som sier at den kristne skal leve et annerledes liv. Eller på oss, som stadig påpeker at vi har del i Guds egen Ånd. Kristus har satset sin ære på menigheten. Om menigheten ikke lever i ydmyk underordning, blir Kristi navn vanæret. Vårt fellesskap er vårt budskap. Vårt forhold til medkristne må ha det samme innhold som forsoningens evangelium.
Til toppen

Kristus er vårt forbilde
Som vi sa tidligere, har alle oppfordringer i hustavlen sin motivering "i Kristus". Paulus gir ingen etiske råd som han ikke kan vise en kristologisk årsak til. Hvert eneste "bør" har sin årsak i et kristologisk "være". Å underordne seg er å være Kristuslik. Vi har et tydelig forbilde i Jesus, for eksempel når han vasker disiplenes føtter (Joh. 13,14-15). Denne ydmyke måten å være på var ikke et tilfeldig innslag i Jesu liv, men den ligger faktisk til grunn for selve frelsesgjerningen. Han ydmyket seg inntil døden på korset (Fil. 2). Kristus gikk uendelig dypt under oss for å betjene oss med sin frelsesgjerning. Når kristne underordner seg under hverandre, har dette derfor ingenting med falsk underdanighet å gjøre. Tvert imot har Gud selv vist at når mennesket skal tas på alvor, når det virkelig trenger hjelp, må man tjene nedenfra. Det er slik Gud har handlet i Kristus.

I 1.Pet. 2 siteres Jes. 53 i en annen hustavle. Den lidende Kristus blir der et forbilde, for at vi skal følge Han og vandre i hans fotspor (v. 21). Den ydmyke underordning er altså Jesu egen etikk overført til menigheten. Som kristne står vi overfor den oppgave å finne ut hvordan Jesu rolle som Herrens lidende tjener skal kunne konkretiseres i våre dager i en utadvendt kjærlighetstjeneste.
Til toppen

Alt bygger på kjærlighet
Noen menigheter virker som om de tror at Paulus har sagt: Størst er bibelundervisningen, eller fellesskapet, eller evangeliseringen. Men størst er kjærligheten. Hver enste aktivitet i en kristen menighet må bæres av kjærlighet for at den i det hele tatt skal ha noen verdi. Ifølge bibelsk tankegang er kjærligheten alltid definert som Kristuslikhet: å elske slik Kristus elsket. Men oppfordringene til kjærlighet er skrevet til grupper av de troende, ikke til enkeltindivider. Enkeltindivider kan ikke utføre alle kjærlighetens funksjoner. Det kreves en kropp. Kristi kropp er kalt i dag til å fortsette å elske med Kristi kjærlighet.

Underordne dere hverandre - tjen hverandre nedenfra - i kjærlighetens frykt.
Til toppen

En revolusjonær underordning
Mange kristne teologer har ment at Jesus ikke hadde noen relevant sosialetikk på grunn av sitt syn på denne verdens forgjengelighet. På grunn av dette skulle allerede urkirkens mennesker innenfor rammene av NT, ha blitt tvunget til å låne en sosialetikk fra andre. Man hevder da at hustavlene (Kol. 3,184,1 ; Ef. 5,21-6,9 ; 1.Pet. 2,13-3,7) er eksempler på dette. Kristendommen skulle altså ikke ha vært forberedt på å møte samfunnet. Det var uunngåelig å ta tilflukt til moralsk undervisning fra hellenisme og jødedom. Man kunne gjøre slike frie lån, ettersom man anså at det fantes en mangel i deres egne kilder. Ofte tok man så over de etablertes synspunkt. Man mener at allerede Paulus har et slikt konserverende standpunkt i Ef. 5.

Men det har vist seg å være mulig å i stedet peke på de ulikhetene i forhold til etikken i omgivelsene. Vi kan her sammenligne med stoisismen, siden den har et godt gjennomarbeidet etisk system. En stoiker er kalt til å leve etter sin egen natur. Riktignok kunne hans rolle ha en viss sosial side, men det fullkomne lå alltid i hans egen person. Men i hustavlene er det i stedet selve relasjonen som vi blir kalt til å leve opp til. Menneskene forekommer alltid i visse par-relasjoner. Dette fremgår også av selve oppfordringene. Ord som "underordne" og "elske" relaterer meg til en annen og ikke til min egen natur eller rolle. Stoikerne tenkte i entall. Det er individets ulike roller som blir vektlagt. Men hustavlene tenker i flertallsform. Man tenker på de kristne sammen, og gir dem mulighet for en etikk for fellesskapet.

Forskjellene ligger også i det at stoikerne med sin fornuft forsøkte å få innsikt i naturens ordninger. Fornuften blir instrumentet for å finne ut av hva som er godt. Paulus taler ikke i fornuftens navn, men han gir oppfordringer ut fra en fullmakt som Herrens apostel. Han diskuterer ikke det fornuftige i ulike alternativ, men tenker mer kategorisk. Hans etikk utgår fra Kristus og går tilbake til Kristus. Paulus har altså lånt sin stil fra den apodiktiske loven og de profetiske imperativer.

Stoikerne tiltalte mannen i hans verdighet. Han er den som har tid og mulighet til å tenke over sin situasjon og å arbeide på å realisere seg selv. Kvinner og barn omtales kun i negative og passive former. Det er rent en fare for en stoiker om han blir altfor glad i sine barn! Stoikeren konsentrerer seg om verdigheten og det å være uberørt. Den kristne hustavlen gir større plass for det svake mennesket. Kvinner, barn og slaver får her et personlig moralsk ansvar, selv om de for øvrig ikke hadde noen moralsk eller juridisk status. Alle tas på alvor. Deres stilling som undertrykte blir ikke noe skjebnebestemt. I stedet gir det dem anledninger til vitnesbyrd om Jesu forvandlende makt. De kan nå gjøre moralske valg i sin situasjon. De blir sammen ansvarlige for en god sosial ordning. Paulus gir nemlig ulike moralske årsaker til måten de skal handle på (kristologisk Ef. 5,22, evangeliserende 1.Pet, 3,1, eller eskatologisk Kol. 3,24). Det er også disse tre gruppene som benyttes som bilder på det sanne kristenliv: En kristen er Kristi brud, Guds barn og Kristi slave. Det som vektlegges er de svakes innsats. De er framfor alle andre bærere av forandring og framskritt. Årsaken til dette var ikke at Paulus drømte om et fullkomment samfunn, men at han trodde på den kraft som bli fullkommengjort i svakhet.

Det mest revolusjonerende trekk er at selv den mest dominerende parten oppfordres til underordning. Et slikt liv fører ikke umiddelbart til noen helliggjørelse av den ordningen som eksisterer i verden. Tvert imot undergraver og relativiserer denne doble underordningen hele den måten man lever på i verden. En slik forandring kunne ikke tvinges på raskt. I stedet lever de kristne et fornyet liv innenfor rammene av det gamle. De bøyer seg ikke under en fatalistisk skjebne, eller blir bitre under en undertrykkelse. Jesus hadde vist at verdens systemer kan man ikke slå i stykker. Derimot kan de falle sammen om noen lever alternativt, som alle menneskers tjenere. Det var Jesu egen etikk som ble overført til hustavlene. Paulus og Peter viste hvordan oppgaven som Jesu Kristi lidende tjener kunne konkretiseres i hverdagslivet. Det handler ikke om å finne sin "rolle" som hos stoikerne. Alt blir nå innstilt på rollen som Herrens lidende tjener.
Til toppen

Barn og slaver
Det radikale i Paulus sin undervisning kommer tydeligst fram i det som sies til barna og til slavene. For å synliggjøre dette er det nødvendig med en tidshistorisk orientering. I antikken bar det ikke uvanlig at barn som ikke var velkomne, ble satt ut for å dø. Spesielt gjaldt dette om de var handikappede eller enda mer, om de i tillegg til å være handikappede, også var jenter. I hver eneste kultur som forherliger fri kjærlighet, har det oppstått en slik forakt for barna. Man kunne for eksempel underholde seg med barn på spesielle barnebordeller.

I større byer utgjorde slaver omtrent halvparten av befolkningen. I antikke kilder blir slavene ofte omtalt nedsettende og med forakt. Det ble ansett at de utgjorde en laverestående del av menneskeheten. I fortegnelser over eiendeler ble deres navn nevnt blant de øvrige eiendelene. Forskjellen mellom en vogn og en slave var kun at slaven kunne prate. En slave hadde ingen juridiske rettigheter, men kunne tortures til døde uten at det fikk noen følger for husbonden. De hadde til og med ikke rett til sine egne barn. Riktignok kunne noen av dem oppnå høye stillinger som lærere eller sekretærer, men det vanlige var at de ble foraktet. Aristoteles skriver: "Det kan ikke eksistere noe vennskap med ting uten sjel, ikke med en hest eller en okse, ikke med en slave. Herre og slave har ingenting til felles, en slave er et levende redskap, bare et redskap er en slave uten sjel". Denne forakten fantes til og med blant jødene, som likevel ikke hadde så mange slaver. En rabbiner kan si: "En hund er verd mer innfor Gud enn en slave".

Paulus taler til disse gruppene ut i fra deres liv i Herren. Det kristologiske argumentet har den sterkeste stillingen. "Høy" og "lav" skal underordnes samme autoritet, nemlig Jesus Kristus. Barna skal for eksempel lyde sine foreldre "i Herren". Paulus skriver altså til barn som var gamle nok til å lytte til denne undervisningen. Han regner med at de har Guds Ånd og lever i Hans atmosfære av tilgivelse og kraft. Da må de følge det allmenne prinsipp om å lyde Gud mer enn mennesker. De skal altså avgjøre om deres lydighet mot foreldrene stemmer overens med deres lydighet mot Kristus. Men man må likevel merke seg at barnas underordning under foreldrene prinsipielt uttrykkes som lydighet. Dette skyldes at barn ikke har fullt ansvar for sine liv. De skal altså hjelpes i å vokse i et slik ansvar. Bare dette utgjør et langt skritt fra Paulus sin side. Blant hans samtidige ble barn sett på som råmateriale som skulle formes til et voksent liv. Paulus ser dem som ansvarlige for sitt liv i Herren, men ennå ikke som fullt ansvarlige for seg selv.

Dette annerledes syn på menneskene framkommer også i formaningen til slavene. Slik vi ser det, har Paulus ikke sagt tydelig nok fra for å stanse urettferdighetene. Det virker som om han vil trøste slavene gjennom et løfte om evig liv og belønning i himmelen. "Pie in the sky, when you die". Men Paulus taler til dem ut fra en helt ny verdighet som slaver. Han forutsetter for eksempel at de har en sjel (gresk i v. 6,6), noe som var svært uvanlig i hans tid. En slave kan altså nå fram til helhjertethet (v. 5) og en god moralsk innstilling (v. 7). Han kan fundere omkring tanken på Guds rettferdighet (v. 8). På denne grunnvoll av personlig moralsk ansvar skal han så leve med Herrens lidende tjener som modell. Hans liv leves da "i Herren", og det blir et utrykk for friheten å være Kristi slave. Den ytre friheten er sikkert verdifull, men Paulus betrakter den som noe relativt. Det mest verdifulle ligger i frihet fra synden og muligheten til å følge Kristus. Men man bør i den sammenhengen huske at all sosial status var likegyldig. Gjennom fellesskapet med Kristus har man blitt med i et søskenfellesskap som fører til at sosiale forskjeller mister sin mening. I den kristne menigheten fikk den fornemme damen vasket sine føtter for eksempel av en forhenværende prostituert. Den rike husbonden måtte finne seg i at en slave rakte han den hellige kalken. I menigheten drakk man av samme kalk, - og døde samme martyrdød. Den fornemme kvinnen Perpetua og slavejenta Felicitas gikk hånd i hånd i døden.

Forandringen lå i at slaven fikk frihet i Kristus. Slaveriet som institusjon ble underminert selv om NT ikke direkte gikk ut mot ordningen. Slaveriet innebar nå å følge i Jesu fotspor, han som hadde tatt slavens form og dødd en slaves død. "Når dere lider uforskylt, er dere lik Jesus", skriver Peter (1.Pet. 2,18-25). Selvfølgelig innebærer Jesu død noe mer (han led for oss), men den er uansett et mønster. Slaven som alle forakter, ble invitert til å etterligne Jesus. Det er en moralsk og åndelig frigjøring. Korset lyser opp glansen fra Kristi kors. Det finnes spor å følge.

Men slaven overlater sin sak til han som dømmer rettferdig. I forhold til den jordiske undertrykkelsen står Guds suverene og rettferdige dom. Det er ikke rett å bare finne seg i urettferdig lidelse, men det kan gjøres mens man har blikket på Gud (1.Pet. 2,19). Vi er ikke stoikere som nekter å se lidelsen. En kristen er bevisst også at Guds nærvær fører til dom (?). Han skal føre alt det onde til rettferdighet. Egentlig skulle slavens liv føre til hevn og hat. I stedet tar han tålmodig imot, men i forventningen til Han som verner alt det som blir trampet ned under maktens føtter. Han overlot da ikke bare seg selv til Gud, men hele sin situasjon. Alle må svare Han som dømmer levende og døde (1.Pet. 4,5). Det finnes en protest mot urettferdighet og usaklighet. Men vi overlater den til Gud, til han som har betalt en pris for all urettferdighet. Derfor kan slaven i frihet be: Far, tilgi dem… I Kristi sår har han nemlig blitt helbredet. Ordet "sår" står for de piskeslag som Jesus fikk av soldatene og som slavene ofte har måttet ta imot. I disse sår ligger helbredelsen, helbredelsen gjennom å tilgi. Det er sårene ved Jesu pine som gir helbredelsen kraft.

Målet for det kristne etiske livet er altså fullt av paradokser gjennom undervisningen om den gjensidige underordningen. Barnet må forsøke å holde ut med foreldrene. Men foreldrene får ingen befaling om å tvinge barnet til lydighet. I stedet sies det klart at det handler om "Herrens tukt og formaning". Denne såkalte opprinnelige genitiv skal tolkes som om foreldrene legger ned sitt krav på å selv oppdra barna. Deres oppdragelse skal i stedet komme fra herren. Dersom jeg skal gi en ørefik, må jeg være sikker på at Jesus slår. Foreldrene skal egentlig underordne seg sine barn ved å la Herren disiplinere og formane. Som et praktisk eksempel på denne nye ydmykhet i forhold til barna, sier Paulus: "Reta inte upp era barn(?)". Idealet blir altså fullt av ømhet og forståelse (som i 1.Tim. 2,11).

Tilsvarende tydelige paradoks forekommer i oppfordringen til husbondene. I Ef. 6,9 sies det at de skal gjøre "likeså" mot sine slaver som de har gjort mot dem! De er likeverdige kollegaer til sine egne slaver. De skal arbeide i samme glede og frykt som disse gjorde. Dette er naturligvis en helt utopisk forventning, - dersom ikke Paulus hadde latt Jesus komme inn i bildet. Gruppene i hustavlen kan i Ham ha fred med hverandre, akkurat som jøder og hedninger i henhold til Ef. 2.
Til toppen

Underordne dere som mann og kvinne
Som kristne må vi alltid framheve likheten mellom alle uavhengig av kjønn. Alle er skapt i Guds bilde. Men i tillegg kommer en enda dypere enhet i Kristi kropp. Denne enhet har Paulus alltid understreket i sin undervisning (Gal. 3,28). Når han siden taler til mann og kvinne i hustavlene, så reiser han ikke opp igjen de barrierer han tidligere har forkynt at har blitt rasert. Ingen kan tilsidesette innholdet i evangeliet, - at Gud har skapt en menighet uten noen diskriminering mellom medlemmene. Når det gjelder frelsen, råder det full likhet innfor Gud. Det bruker å være full enighet om at alle, både menn og kvinner, er syndere. Vi kan alle bli Guds barn, noe som i seg selv var revolusjonerende blant jøder og hedninger. Vi har også alle en mulighet til å leve ut det kristne livet, noe som blir tydelig dersom man studerer mangfoldet og ikke begrenser seg til de få versene som skiller mellom mann og kvinne. I sin etiske undervisning overfører Paulus den religiøse likheten til en moralsk likhet. Denne likheten skal prege menigheten og hjemmet, og siden bæres ut i samfunnet av mennesker som i sine hjerter har valgt en ny modell for sine liv. Fra innsiden settes en prosess med nyskaping i gang. Man kan derfor ikke benytte eksempler fra GT for å vise hvordan mann og kvinne skal forholde seg til hverandre. Hele spørsmålet må absolutt gå gjennom Jesus Kristus og hans frelse.

Frelsen er nettopp en ny skaping. Guds skapelsestanke blir gjenopptatt, nemlig at mann og kvinne i fellesskap utgjør et bilde på Gud. Kvinne som ble skapt til mannens "hjelper som er hans like" er ikke nedverdigende. Ifølge hebraisk betyr dette egentlig "en hjelp midt imot mannen", altså en hjelp som er han lik, som står ansikt til ansikt med han. Hjelpen er altså av samme natur som mannen, men likevel annerledes og nettopp gjennom det blir mannen komplett. Som Lövestam har vist, uttrykker "mannlig" og "kvinnelig" to storheter som tilsvarer hverandre. Ut fra et kristent synspunkt er det heller ikke noe nedverdigende å være en hjelp. I ordet "hjelp" ligger det altså ikke programmert en underordning av negativt slag. "Hjelper" brukes nemlig ofte om Gud (Sal. 27,19) og om konger (Jos. 10,4).

"Guds skapervilje får et fullkomment uttrykk i en fullverdig kontemplasjon mellom mann og kvinne. At mannen råder over kvinnen, står i en motsetning til Guds opprinnelige intensjon for fellesskapet mellom dem begge. Underordningen (i en feilaktig betydning) har ikke sin årsak i en skapelsesordning, men er et resultat av menneskelig ulydighet" (T. Mettinger). Det bør legges merke til at ordene om mannens herredømme over kvinnen, finnes i fortellingen om syndefallet. Gud profeterer der over følgene av menneskenes synd. En konsekvens er mannens herredømme. På samme måte som de andre resultatene av vår synd, som tistler og smerte ved fødsler, bør vi altså bekjempe også denne synd. Det går ikke å henvise til at mannen allerede i skapelsen rådde over kvinnen ved å gi henne navn. Dersom dette gir autoritet, skulle kvinner ha autoritet over sine barn. 28 ganger av de 46 der GT omtaler at man gir navn, benyttes det nemlig om kvinner. I tillegg må man merke seg at Adams navn på Eva bare er "Ishsha". Dette er ikke noe egennavn, men det betyr "menneskelighet". Adam, mennesket, sier til kvinnen: Du er som jeg!

Kvinnen er altså ingen hjelper i betydningen slave, men en hjelp som et komplement, slik at de to blir et fullstendig menneske. De to blir en helhet. Et kristent ekteskap er ikke to riker som oppretter diplomatiske forbindelser med hverandre med en stadig risiko for spenninger. Nei, ekteskapet er en enhet. Mannens handlinger er derfor en del av en samlet handling som skal lede til et felles resultat. I et ekteskap må man ikke lenger hevde sitt eget jeg, for det er i konflikt med prinsippet for ekteskapet. Ekteskapet er en fornektelse av mitt syndige jeg. Kvinnen er ikke lenger bare en partner. Det beste evangeliske uttrykket for en hustru er "min bedre halvdel". Vi har å gjøre med to halvdeler av en enhet, ikke to enheter.
Til toppen

Underordne dere hverandre
Kvinnene hadde på denne tid ingen rettigheter. For jødene var hun en gjenstand som ble eid av mannen. Det var for eksempel helt utenkelig at hun på egen hånd skulle skifte religion. Det var heller ikke mulig for en gresk kvinne å leve ut uavhengig liv. Hun skulle se, høre og spørre så lite som mulig. Ifølge romersk lov hadde mannen rett over hennes liv. Kvinner fikk absolutt ikke fatte egne beslutninger som gikk imot mannen. Det er nok umulig for oss å forestille oss livet for kvinnene. Spesielt for de kvinnene som var modige nok til å bli kristne. Dette gjaldt jo de som ble formant av Peter i 3,1-7 (?)

Både mannen og kvinnen ble altså oppfordret til å underordne seg hverandre i ærefrykt for Kristus. Hustavlen inneholder også to eksempler på underordning. Vi henviser her til den tidligere beskrivelsen av begrepet underordning. Det er veldig vanlig at man ved tolkningen av Ef. 5,22-24 og andre lignende steder, henviser til en hierarkisk ordning der mannen er stilt over kvinnen. Slik gjør for eksempel Pihlstrøm:"Det er mannens spesielle ansvar å dyrke (?) og utvikle familiens åndelige liv". Mannen skulle altså ha fått delegert av Gud en slags autoritet over kvinnen, spesielt i åndelige spørsmål. Eller som en elev uttrykte seg: "Kommer ikke den åndelige velsignelsen gjennom mannen?". Noen ganger handler det ikke om bibeltolkning men om å lære seg folkeskikk! Mange av oss har kommet til tro gjennom bedende mødre. Har den velsignelsen kommet gjennom menn?

Denne autoritetstanken er i Sverige i dag ofte begrenset til at kvinnen riktignok får undervise, men bare under en manns autoritet. Dette er i så fall inkonsekvent i forhold til det totale forbudet i 1.Tim. 2 (ifølge en såkalt bokstavelig tolkning). Men fra vårt ståsted består det uriktige i at man ikke erkjenner kvinnens eget ansvar for sitt åndelige liv. Den som har Guds Ånd, har ansvar for sitt eget liv. Dersom noe skulle gjelde, burde det sies tydelig i NT. Men kvinnen blir ikke bevisst sin synd gjennom mannen, hun blir ikke frelst gjennom mannen, hun lever ikke sitt moralske liv gjennom mannen. I stedet er hun selv ansvarlig for sitt liv. Ordet "autoritet" i forbindelse med kvinnen benyttes bare ved to anledninger: i 1.Kor. 7,4 om den gjensidige autoriteten over hverandres kropper, og i 1.Kor. 11,10 om kvinnens egen autoritet.

Men Paulus taler ikke om noen ordning i ekteskapet der kvinnen skal stå under mannen. Ekteskapet er derimot satt inn i de ordninger som finnes i Guds rike, nemlig gjensidig underordning. I Ef. 5 blir den faste ordningen erstattet av forholdet Kristus - menigheten som en modell for et kristent ekteskap.

Paulus tar nemlig ikke utgangspunkt i noen makttenkning. Akkurat Efesos med sin dyrking av gudinnen Diana var et sentrum for propagandaen om kvinnens frigjøring for å få makt. Men Paulus benytter ikke terminologien fra den kjønnsrolledebatt som faktisk gikk for seg i Efesos. Hans drama er et annet, nemlig forholdet mellom Kristus og menigheten. Kvinnen og mannen skal speile den kjærligheten som er mellom Kristus og menigheten. Kvinnen og mannen skal speile kjærligheten mellom Kristus og hans brud. Vi bør altså utgå fra denne åndelige grunnsannhet og ikke fra sekulariserte eller politiske spørsmål.

Vi følger altså ikke den vanlige modellen mellom den undertrykte og den som undertrykker. Liksom Jesus i følge Ef. 2 forener jøder og hedninger i menigheten, så forener han mann og kvinne til enhet i ekteskapet. Han tar hånd om både den som blir ansett som sterkest og den som anses som svakest. Men den autoritet som har blitt opprettet, er ikke mannens, menighetens eller en annen ordning, men bare Jesus selv. Med Kristus som autoritet søker mann og kvinne hver anledning til å tjene. De overbyr hverandre i å bøye seg ned under hverandre!

Når dette skal gjelde livet i et kristent ekteskap, ble forholdet noe annet for de kvinner som hadde ikke-kristne ektemenn (1.Pet. 3,1-7). Peter sier ikke til dem at de skal følge samfunnets tradisjonelle linjer. Også disse er frikjøpte fra det meningsløse livet (1,18). De frykter nå bare Gud (2,17), de er fri mennesker (2,16). Men i denne friheten skal de leve i underordning. De skal følge Jesu eksempel i sine ulike relasjoner. De skal ikke strekke seg etter noen nye rettigheter, men søke å følge Jesu måte å tjene på. Nøkkelordet for det kristne ekteskapet er ikke oversatt til norsk. Dette skal nemlig skje "på samme måte": Både mann og kvinne følger Jesus og tjener andre for Jesu skyld. Mannens underordning under kvinnen viser seg i at han ærer henne. Begge har del i evangeliets privilegier og plikter, - "Hun skal også få del av livets gave". Dersom kvinnen er åndelig likeverdig, må det føre til en slutt på mannens tyranni. Hun er en åndelig ansvarlig person, ikke en gjenstand, og heller ikke et leketøy. Vi bør se hverandre gjennom Guds øyne. Da er kvinne arving sammen med mannen. Mann og kvinne er kalt til et åndelig liv sammen, der kvinnen ikke er underlegen. Et slikt fellesskap gir frukt: "Da kan ingenting stå i veien for deres bønner". Men i forholdet til en hedensk mann kunne den kristne kvinne ikke benytte (?) Gal. 3,28. Peter kan ikke forandre den juridiske situasjonen for kvinnene. Men de får se sin situasjon i et nytt lys. Underordningen er ikke en strevsom nødvendighet eller en bitter tvang, - det er åndelig frihet og en villig tjeneste. Samtidig er det en mulighet til å vinne den ikke-kristne. Om de hadde gjort krav på sin frihet i Kristus, hadde de bare vært til anstøt. Det er gjennom et godt liv at fordommer og barrierer skal brytes ned.
Til toppen

Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn
Ef. 5,22-24 har man ofte ville tolket ut fra skapelsen. Det blir sagt at det er gitt i skapelsen at mannen er kvinnens hode. Paulus skulle her ha tatt et allment utsagn fra sine hedenske omgivelser og gitt dem et kristent preg. Men uttrykket "mannen som kvinnens hode" finner man overhode ikke igjen noe annet sted. Derimot underviste man selvsagt om kvinnens underordning i negativ betydning. Dette skjer hos Aristoteles:"Mannen viser sin styrke gjennom å befale, kvinnen gjennom å adlyde". Men uttrykket "hode" må hos Paulus forstås ut fra sin sammenheng. I Ef. Er dette tydelig kristologisk, - slik som Kristus er menighetens hode (v. 23). Det er forsoningen og ikke skapelsesordningen som er den sterkeste årsaken til det kristne forholdet mellom mann og kvinne. Kristi forsoning skal være den beste illustrasjonen for dette forholdet. Mannen og kvinnen skal i sin omgang med hverandre demonstrere evangeliets innhold som da er selvutslettende kjærlighet.

Det er vanlig å tolke "hode" i betydningen "leder, den som bestemmer". Da blir underordning og lydighet identiske begreper. Det er nødvendig å kraftig slå tilbake en slik hensikt, etter som den gjør vold på evangeliets menneskesyn. Det har heller ingen grunn i det juridiske språkbruken. For Paulus er det i så fall hjertet som er den styrende del av kroppen (Rom. 1,21 ; 10,9-10 ; 1.Kor.2,9 ; 7,39). Om han mente at mannen skal styre kvinnen, burde han ha sagt at mannen er kvinnens hjerte.

Det hebraiske ordet "rosh" har et todelt aspekt i sin betydning, både "hode" og "begynnelse". Ordet kan bety overhode for en sosial gruppe, men de som står under kalles da aldri for kropp. Men det finnes også et tydelig kronologisk moment i ordet. Dette ledet til at ordet i LXX ble oversatt med det greske ordet for begynnelse (archae). Hode (kefalae) og begynnelse (archae) skal man altså tenke sammen. Det kan også bety en sammenfatning. Hva som hender Remaljas sønn, har sammenfatning med Samarias skjebne (Jes. 7,9). Slik det går med Remaljas sønn, slik går det med Samaria. Han er som hode av vital betydning for byen.

Denne doble betydningen av ordet (både sammenheng og begynnelse) finner man igjen hos Paulus i Ef. Og Kol. I Kol. 2,10 og Ef. 1,22 er Kristus hodet over alle ting. Han har altså en skapelsesmessig prioritet som alltings begynnelse, men også en unik strategisk betydning, ettersom alt sammenfattes i han. Når Kristus som hode siden stilles opp mot menigheten som en korresponderende kropp, betyr det:

1. Begynnelse, opphav. Dette skjer tydeligst i Kol. 1,18 ; 2,19. Kristus er altså utgangspunktet for menighetens eksistens.
2. Sammenfatning. Tydeligst i Ef. 4,15. Kristus er det avgjørende orienteringspunktet, med en unik strategisk betydning for menighetens skjebne. Hva kroppen er, sammenfattes og bestemmes i forhold til dette "hode". Det er jo dette aspektet som gir en god mening til vårt vers i Ef. 5,23.

Det har vært stor tvil om å godta oversettelsen "kilde" ved bruk av "hode" som bilde. Man kan likevel klart finne den uttrykkelige definisjonen av ordet blant kirkefedrene. Athanasius skriver for eksempel: "For hodet, dvs kilde, til alt er Sønnen, men Gud er Kristi hode, dvs kilde". På tilsvarende måte tolket Cyrillos av Alexandria teksten i 1.Kor. 11,3. Deres fysiologiske kunnskaper var jo svært begrenset. Hodet ble av grekerne ansett som kilden til det menneskelige liv. Det var derfor vanlig å kalle sin far eller forfedre for "hode". Det er også i tråd med dette at kirkefedrene taler om mannen som kvinnens kilde. Dette skjer tydelig hos for eksempel Cyrillos og Theodorus av Mopsuestia. På denne måten gjorde man det klart at kvinnen var delaktig i mannens natur. Hun var en likeverdig.

Kristus som menighetens hode er ikke interessert av makt og autoritet, men av kroppens velferd. Uttrykket i v. 23 "sin kropps frelser" viser tydelig at poenget ikke er å styre og stelle, men først og fremst vise omsorg og beskyttelse. (v. 29).

Hva betyr da at "mannen er kvinnens hode"? Tolket på bakgrunn av Kristus som overhode for menigheten har vi sett at det ikke er det samme som leder, hersker. Den gifte kvinnen henvises på et grunnleggende sett til sin mann. Hun hører sammen med sin mann på en grunnleggende måte og oppfordres til ikke å bryte seg ut av enheten med sitt "hode". Hun skal i positiv erkjennelse, uten forbehold, leve i lojal trofasthet mot sin mann. Begrepet er altså en påminning om ekteskapets enhet. Tydeligvis hadde de kristne kvinnene i Efesos gått for langt i sin streben etter frihet og forsøkt å øke sin uavhengighet. Paulus advarer mot den frihet som er uavhengig av andre og maner til tjeneste i totalt fellesskap og enhet.

Kvinnens situasjon i et kristent ekteskap kan derfor sammenfattes slik:

1. Underordningen er et eksempel på en allmenn kristen plikt. Vers 22 følger etter vers 21! Det er også mannens plikt å underordne seg kvinnen. Underordningen skal være gjensidig.
2. Den man underordner seg er ingen tyrann, men derimot den man elsker. Paulus sier ikke: Menn, vær herrer, sett hælen ned for fruen! Dette hadde vært logisk om han hadde tenkt seg en underordning i negativ mening. NT oppfordrer aldri mannen til å utøve noen autoritet over kvinnen! Derimot sier Paulus: Dere menn, elsk!
3. Kvinen underordner seg en mann som elsker som Kristus. Lyder det hardt? Det er i stedet mannen som har den vanskeligste oppgaven. Han skal elske med Golgatas kjærlighet, den kjærlighet som førte Jesus til korset.
4. Underordning blir bare en annen side av kjærligheten. Det er to ulike ord, men det finnes ingen avgjørende forskjell. Å underordne seg, men også det å elske, er å hengi seg til noen. Hustavlen gir to eksempler på den selvutslettende kjærlighet, som er hemmeligheten til alt rikt kristent liv.
   Til toppen

Dere menn, elsk deres hustruer
I Ef. 5, 25-33 benytter Paulus bildet av Kristus også når han formaner mannen: slik som Jesus har elsket menigheten og gitt seg selv for den. Kristus blir modell for å betone det offer og den omsorg som denne kjærlighet innbefatter. En slik henvisning til Kristus gir alltid grunnen til et kristent liv og blir forpliktende. Mannen skal være kristuslik i sin kjærlighet, være beredt til å ofre seg selv. Paulus sier altså: Elsk med den kjærlighet som søker hustruens høyeste velferd og er beredt til det ytterste offer for å oppnå det. En parallell til dette finnes i ordet til Jesus i Mark. 10,42-44. Om mannen skal være fremst, skal han være sin hustrus trell!

Ef. 5,28 synes likevel å inneholde noe mer menneskelig tale. Her skal man elske sin hustru, ettersom man jo elsker sin egen kropp. Men også dette skal tolkes kristologisk. Kjærligheten skaper seg alltid en kropp. 1. Mos. 2,24, som blir sitert i verd 31, beskriver denne effekten av kjærligheten mellom mann og kvinne. Tanken er altså ikke at mannen er sjelen og kvinnen kroppen, noe som ifølge platonsk tenkning ble ansatt som noe lavtstående. Paulus vil i stedet vise hvor skapende kjærligheten er. Mann og kvinne blir kropp gjennom sin kjærlighet. Mannen oppfordres til å elske denne ekteskapets kropp, som er en Guds gave til et ekteskap. "Kropp" uttrykker altså den enhet som mann og kvinne utgjør. Selv mannen manes til å besinne seg innenfor ekteskapets enhet, på samme måte som kvinne tidligere gjorde det (se ovenfor).

Det som kunne rykke mannen løs fra denne enheten, var naturligvis en bitterhet over å ikke lenger være den selvsagt dominerende. Gresk-romerske etikere gir sine formaninger kun til den fri, voksne mannen. Bare en slik har den verdighet, mulighet og tid til å meditere over sin natur og å arbeide med å gjøre den fullkommen. Paulus tar et revolusjonerende skritt når han også gjør kvinnen moralsk ansvarlig. I stedet for å være konservativ ligger hans radikalitet i at han i det hele tatt tiltaler kvinnen. Det er de som ytre sett er svake som nå er bærere av forandringen. Paulus stoler nemlig på den kraft som blir fullkommengjort i svakhet (2.Kor. 12,9). Dette kan det være vanskelig for mannen å akseptere…
Til toppen

Til begge parter
Modellen for mann-kvinne relasjonen fins altså i Kristi nåde og forsoning. Et forhold mellom mann og kvinne bør verken ses på som en erstatning eller en motsetning til Kristi nåde. Et ekteskap er ikke så stort at Guds velsignelse blir overflødig, men heller ikke så profant at det skulle være utenfor Guds interesse. Tvert imot har denne relasjonen sin opprinnelse i Kristus. Gjennom Kristus lærer både mann og kvinne hva kjærlighet er. Han er kjærlighetens prins. Akkurat som alle store forfattere velger Paulus å vise fram kjærligheten gjennom å fortelle om Den store kjærligheten. For Paulus er den store romansen den som er imellom Kristus og menigheten. "Denne hemmeligheten er stor".

Denne Kristuslike kjærligheten er ikke teoretisk. Sann kjærlighet er ikke noe man bare prater om eller skriver poesi om. Kjærlighet er det mest praktiske som fins. Jesus sier: "Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg" (Joh. 14,21). Hvor prosaisk det lyder! Ikke romantisk i det hele tatt! Spørsmålet er heller ikke hva som stod i tyve år gamle kjærlighetsbrev, men kjærligheten prøves i hverdagslivet.